livet etter døden, finnes den?

livet, altså, iløpet av livet går mann gjennom mangen ting, triste, fine, sårende, fantastiske, grusomme ting, alt fra alt til ingenting rett og slett.

du er en baby, du blir i trass alderen, ett barn, tennring, ung voksen, voksen, gammel, eld gammel, død. altså jeg forstår at alle engang må død. men 

hvorfor lever man da? hvorfor opplever mann alt det gode alt det vonde alle de minnene, når man uansett bare skal død? jeg vet ikke hva jeg tror på 

etter døden, om jeg lever videre, i ett nytt liv, eller om det er en himmel der, med en gud og alle de døde... jeg vet ikke hva jeg skal tro på,

og en ting til som er rart, altså jeg har en kjæreste nå som jeg vil være med for alltid, vi har vært sammen i to år, men tenk , før det, da viste jeg

ikke at jeg kom til og ende opp med Joachim , og tenk, den dag idag, så er din fremtidige mann på jorda, enten er du sammen med han eller ikke, 

men han eller hun du skal gifte deg med finnes ett sted på denne kloden, og ingen vet egentlig hvem det er før det skjer..

tenk. det værste, leve med sorgen om og miste noen, søsken, foreldre, besteforeldre, bestevenner, kjæreste, mann ja slike ting, jeg har så langt 

i livet som 20åring bare mistet 2 jeg virkelig elsket, men også 1 person som gikk veldig hardt inn på meg. de 2 er bestefaren min som døde når jeg var4 snart 5 år

jeg var kanskje liten, men jeg husker det, og jeg husker han, han var min beste <3 , jeg savner han den dag idag. den andre er bestevenninen min, jeg 

gikk i 4 klasse, ja jeg var liten og kanskje ikke skjønte apsolutt alt, men jeg skjønte at personen jeg hadde vært så glad i siden 1.klasse hadde gått bort og var

død,og det var utrolig tungt, og så urettferdig, tilbake til død igjen, man skal jo en gang død , men hvorfor som 3 åring, 10åring og slikt? hvorfor ikke

alltid som en gammel person som har levd livet nok og fult ut? det er så forferdelig urettferdig det der... 

den personen som gikk hardt inn på meg , det var en dame, jeg kjente henne ikke, møtt henne en gang, men det var mammaen din Eks kjæresten min, i den tiden var

han jo kjæresten min, og jeg var der for han vær dag før, når hun var syk, og i ettertid, han var kjæresten min så jeg så jo hvordan han tok dette, og det

var så trist, men jeg følte jeg måtte være den sterke, jeg hadde bare lyst til og legge meg i fosterstilling og gråte, men jeg måtte være der, støtte han

prate, eller bare gi han en klem, han hadde og verdens nydeligste lille søster som jeg å prøvde og støtte så mye jeg kunne, jeg var jo stor og kjæresten

til broren så hun var jo glad i meg og sånne ting, det var en tung tid og være sterk på, noe jeg aldri glemmer..

jeg skjønner bare ikke hvorfor mann skal død før man har levd livet fult ut. før man er 50? 60? , hvorfor ? hvorfor ikke som 90åring? jeg jobber på gamle hjem

og ser mye trist, altså har ikke oplevd så masse dødsfall, og de som dør er som regelt gammle , surrete og klare for og forlate jorda, men det er jo trist,

det er jo ikke alle som er "gamle nok" til og forlate verden, men det store spm er , hvor kommer de? hva skjer etter døden? og visst det ikke skjer noe, hva

er vitsen med og leve , når det aldri skjer noenting mere? man bare dør, og finnes ikke noenvei lenger, eller kanskje lever mann det samme livet om og om igjen?

noenting, skulle jeg gjerne litk og vite, men det er desverre ting som ingen kommer til og få vite før mann er død, eller aldri da om det ikke skjer noe :-p

Én kommentar

Tine

02.04.2014 kl.21:42

for en nydelig blogg :) er vi venner? visst ikke kan du legge meg til så kan jeg følge deg :)

Skriv en ny kommentar

lonekvien

lonekvien

22, Arendal

jente på 20år som prøver og blogge. jobber så mye e får ellers er det venner og kjæreste :) pusspuss

Kategorier

Arkiv

hits